This post is in Norwegian, sorry! I might translate it at some point. Nå skal jeg skrive om noe som jeg ikke vet så mye om, og som samtidig er et ganske følsomt tema. Dette kan bli interessant! Nemlig jøder i Norge og ikke-jødiske nordmenns forhold til den lille jødiske minoriteten. Jeg er selv en typisk ”kulturell kristen” nordmann, oppvokst i statskirken og med gode minner fra ungdomsårene i TenSing. Så hvorfor er jeg interessert i jødisk liv i Norge?
Jeg tror min første introduksjon til jødedommen kom gjennom bøkene til Chaim Potok, spesielt “Jeg er Asher Lev” og “Davitas harpe” som jeg lånte av min bibliofile tante. Jeg var fascinert over denne verdenen som var bade ny og spennende. På skolen lærte vi om jødedommen i religionsundervisningen, men det var ingen dyptpløyende gjennomgang. I VG3 skrev vi særoppgave om forskjellige religioner, men så vidt jeg husker var det bare et par medelever som besøkte og skrev om det Mosaiske Trossamfunn. Frem til jeg var 16 eller 17 år gammel tror jeg faktisk ikke jeg kjente en eneste jøde. Da kom en palestiner og en jødisk israeler på ukelangt besøk til skolen min og jeg og noen andre venninner inviterte dem hjem på laksemiddag. (Vi visste i det minste at begge religionene hadde et forbud mot svinekjøtt!) Vi snakket livlig om bosetninger og hadde en hyggelig kveld.
Som student flyttet jeg til USA og plutselig var det å være jøde ganske normalt, selv i sørstatene hadde de fleste en viss kunnskap om jødisk kultur og religion, og i mine fire år i Georgia så og hørte jeg lite antisemittisme. Det kan selvfølgelig ha gått meg hus forbi, eller at det rett og slett bleknet i forhold til den historiske og pågående rasismen i den delen av USA. (Fun fact: University of Georgia, delstatens største universitet, har ca. 2000 jødiske studenter, noe som utgjør 5% av studentmassen. Mer enn i hele Norge!)
I mine 11 år i USA lærte jeg masse om jødisk liv og kultur, både gjennom venner og gjennom media, og fikk et veldig positivt inntrykk både av det jødisk-amerikanske samfunnet og av religionsrelasjoner generelt i USA – forholdet mellom jøder og muslimer der virker for eksempel milevis foran det vi ser i Europa. Religionsfrihet er veldig viktig i USA og jøder og muslimer står for eksempel sammen når det gjelder ønsket om å kunne bruke synlige religiøse symboler, enten det er hijab eller kippah, og sammen om det å være en minoritet. Noe av grunnen kan selvfølgelig være at det er såpass mange jøder i USA, i hvertfall i forhold til land som Norge. Jødiske amerikanere er trygge på sin identitet og plass i samfunnet og omtales ofte i positive ordelag som en gruppe med fokus på utdanning, familie og samfunnstjeneste – og humor. Jødiske grupperinger sto for eksempel skulder ved skulder med afroamerikanere på 60-tallet og står ofte i bresjen for ”social justice”-initiativer.
For halvannet år siden flyttet jeg fra Washington, DC til Buenos Aires, Argentina – som tilfeldigvis har Latin-Amerikas største jødiske samfunn, med over 200,000 jøder. (Fun fact: Argentina har verdens eneste kosher McDonalds utenfor Israel.) Dette er mindre enn tidligere, da mange forlot landet etter attentatene på 90-tallet og den økonomiske krisen i 2001. Jeg ser mange likheter mellom jøder i Argentina og i USA – flertallet er askenasiske, og gruppen har høy deltakelse i politikk, veldedighet, business, kunst og kultur (for noen fantastiske filmer: filmregissør Daniel Burman). Mange er assimilerte, mens den ortodokse befolkningen vokser raskt begge steder.
Både i Argentina og i USA har jeg alltid blitt slått av at det å være jøde er helt naturlig. I Norge, derimot, får jeg følelsen av at det å være jøde er, for de fleste, noe ganske rart og veldig annerledes. Mange steder i USA, og i Buenos Aires, er det helt vanlig å ha en jødisk kamerat, eller en venninne som tar fri på Yom Kippur, eller en kollega som ikke blander melk og kjøtt. Begge steder har jeg blitt invitert av venner til Pesach-sedere og Rosh Hashana-feiringer, eller jødiske bryllup (dansing mellom rettene = genialt!) og i USA er det helt vanlig, selv utenfor byene på øst- og vestkyst, å ha generell kunnskap om jødiske tradisjoner. Jeg husker godt da jeg ble kjent med en norsk historiker med norsk jødisk liv som felt og hun var overrasket over hvor mye jeg visste om jødisk religion og kultur – og det var jo stort sett bare generell kunnskap jeg hadde fått av å bo i USA og ha noen jødiske venner.
Derfor synes jeg det har vært trist å lese om hvor mye fordommer som fortsatt finnes i Norge. (Eller fortsatt – kanskje det var bedre for 20-30 år siden?) Monica Csango og Nikolaj Kahn har begge hatt kronikker i Aftenposten om frykten for å være synlig jøde eller snakke om sin jødiske bakgrunn, og de nå mye publiserte undersøkelsene fra Holocaust-senteret viser at over en tiendedel av nordmenn har negative holdninger til jøder. Noe virker som gammel klassisk antisemittisme, mens noe forsvares som legitim kritikk av staten Israel. Det virker som om mange nordmenn er fullstendig uten evne til å skille mellom staten Israel og den enkelte jøde – ofte de samme som sier, rettmessig, at vi ikke bør sidestille hver enkelt muslim med saudiske myndigheter, for eksempel. (Heldigvis finnes det positive opplevelser også, som Michael Kohn skriver om her.)
Det er faktisk på Twitter at jeg endelig har fått høre flere norske jødiske stemmer, noe jeg tror er veldig bra – Suzanne Aabel (som også har blogg og nettopp skrev om Jødehat på stueveggen), Monica Csango, Nikolaj Kahn, Ervin Kohn (forstander i Det Mosaiske Trossamfunn), Leif Knutsen, med flere. Etter Monica Csangos kronikk i Aftenposten kommenterte andre norske jøder innlegget og minst en person lenket til et eget blogginnlegg med lignende erfaringer. Det er viktig at vi får høre om disse! Ja til kule norske jøder på Twitter! 🙂
Så hva vil jeg egentlig med dette lange innlegget? Som sagt, jeg synes den generelle kunnskapen om jøder er veldig liten i Norge, og jeg synes det er trist. Jødisk kultur og tradisjon er interessant for oss som tilhører majoriteten, som en del av vår kulturarv, og jeg synes at vi har et ansvar for å hjelpe å videreføre jødisk liv i Norge. Det er bare rundt 1500 jøder i Norge, så noe à la Antirasistisk Senters ”Tea Time” er kanskje ikke spesielt gjennomførbart, men noe burde vi da kunne gjøre. Mange nordmenn studerer eller jobber i utlandet i perioder, i land med flere jøder enn det vi har i Norge, og det er en fin sjanse til å lære. Det er også gode ressurser i Norge, for eksempel Jødisk Museum i Oslo, et lite og oversiktlig museum med både gripende historier fra 2. verdenskrig og generell informasjon om jødiske høytider og jødisk liv i Norge. Jeg synes for eksempel at den jevne nordmann bør vite bittelitt om Pesach, påskefeiringen, eller Yom Kippur, akkurat som jeg synes det er helt naturlig at vi har en viss kunnskap om den muslimske høytiden Eid eller forskjellen på sunni- og shiamuslimer.
Med mer kunnskap kan vi kanskje unngå noen av disse situasjonene hvor ordet ”jøde” blir brukt som skjellsord eller hvor norske jøder føler seg helt alene, eller føler at det eneste folk er interessert i er bosetninger og omskjæring. Selv ser jeg frem til en seder (påskemåltid) med jødiske og ikke-jødiske venner i Buenos Aires, og håper at andre nordmenn også kan få gleden av å være med på en jødisk høytid en gang. Jeg har bakt challah for amerikanske jødiske turister, og i dag overrasket jeg en jødisk-argentisk tourguide med å snakke litt hebraisk her på hotellet, noe jeg tror var dagens høydepunkt for oss begge!
Noruega en Argentina 